top of page

MEET THE TEAM
Trykk på hver enkelt hest, for å lese mer

PENSJONISTER & MASKOTER

En del av flokken, men har lagt eventyr-karrieren på hylla

WALL OF FAME

Savnet, men ikke glemt

LES OM FLERE GAMLE HELTER HER

PATRIOT

Patriot

Patriot er Udinas sønn, en nordsvensk liten gutt i en stor kropp, født i 2005. Han er en sjarmerende, hjertevarm og lettbeint panservogn.

 

Tross hans massive størrelse er han nemlig forbausende lett
i steget. Samtidig vet han å bruke sine 700 kg til sin fordel, og jevner gjerne kratt og småtrær med jorden der de andre hestene velger å gå rundt. Han har fått rikelig med allsidig erfaring siden han kom til gården i 2013, og har blitt en kløpper i ulendt terreng, og i arbeid med sau og kveg.
Om han ikke klarer å stokke beina til en bråstopp og hive seg rundt etter kveget like kjapt som en quarterhest, så tar han det igjen på ren sjarm og arbeidsvilje!

 

Patriot er the Willingness to Please himself – og det er ingen tvil om at man føler seg som fjellets konge med denne
nakken foran seg! 

LILJA

Brumolilja

Lilja er en ekte dølahest, født i 2002. Hun er nok under ponnimålet i størrelse (ca 145 cm), men er sterk, utholdende og har masse motor! Hun er med på alt som skjer på gården, er samarbeidsvillig og kan brukes til alt, av de fleste.

 

Hun er av den sjeldne sorten som er både trygg for nybegynnere og morsom for erfarne. Lilja har nok ikke arbeidet kveg og sau før hun kom til oss i 2013, men har virkelig fått øynene opp for det søte liv som cowboyhest! Flere av hennes mange avkom fra før vi kjøpte henne er spredt rundt i det ganske land. Hos oss har hun fått Mykleby Fjelltindra, født i 2014. 

SELMA

Mykleby Selma

Selma er en fjording av eget oppdrett fra 1999.
Selma eies av min søster Victoria, og har bodd det meste
av sitt liv på Rogner.

 

Hun gjør en solid innsats som allsidig og energisk arbeidshest på gården. Født og oppvokst her som hun er, kjenner hun hver krik og krok av gården og rutinene. Hun har vært gårdens selvutnevnte ekspert på å pådra seg sår og skader, da hun har likt å tøye grensene for hvor nær sjefshestene må komme før hun trenger å flytte seg – aller helst skulle hun vært sjefen over alle selv! Heldigvis ser dette ut til å ha roet seg med alderen.

 

Hun er imidlertid akkurat like bestemt og standhaftig som alltid, og det beste hun vet er hjemovervei! For denne begivenheten (hjemovervei) har hun utviklet en helt egen teknikk for å lystre rytteren, hvor hun holder seg i skritt med frambeina, samtidig som hun imøtekommer sitt eget ønske om mer tempo ved å trave med bakbeina… Hun har også alltid hatt et sterkt ønske om å ligge foran, og et utpreget konkurranseinstinkt – med andre ord ikke en utpreget nybegynnerhest. For erfarne ryttere er hun derimot veldig morsom, siden hun er kjapp og sensitiv.

 

Selma er mor til Vikram, og tante til Viola. 

VARGUR

Vargur

Dette er gårdens eneste islandshest, født i 2008.
Han er ca 1.35 høy, naturtølter og en veldig morsom skrue! Han har mye energi, og elsker virkelig fjellet!

 

Personligheten hans er særdeles rik og sammensatt, og mens han for eksempel gjerne kan finne på å gjøre sitt beste for å unngå hindrene en hel sprangtime, så er han plutselig perfekt lydig og din beste samarbeidspartner for slitsomt kvegarbeid! Da er det full innsats i høyt tempo, med brå stopper, kjappe vendinger og raske fraspark! Han bruker mye tid på å tenke ut lure ting, og hvis du har vært en del borti hest og gjetter på hva han kommer til å gjøre i ulike settinger basert på det, så kommer han høyst sannsynlig til å gjøre noe helt annet.

 

Den hesten er full av overraskelser, intens tilstedeværelse og jeg sverger på at han har humor! 

LEETAH

Mykleby Miss Leetah

Leetah er en liten sportsponni (75 % welsh B og 25 % araber) på rett over 130 cm, født i 1995. Men la deg ikke lure av størrelsen eller alderen, her er det mye hest i en liten kropp!

 

Leetah er sensitiv, energisk og morsom å ri (men ja, dessverre litt liten for mange av gårdens gjester). Hun bærer opptil
60 kilos ryttere, og det gjør hun med masse energi og glød.
Jeg vil gå så langt som å kalle henne en drømmehest å ri!
Hun er naturlig nok innimellom i bruk som barneponni, og hun aksepterer rollen. Men en sterk integritet skinner igjennom, og hun lar meg forstå at det aldri blir snakk om å bli barneponni på heltid – hun er rett og slett for klar over egne evner til å trives med det. Hun er rett og slett en liten superhest, som har lært galopp-stopp-rollback-galopp raskere enn quarteren, leder turer i timesvis og gjerne viser de store hestene vei over flomstore elver. Dersom rytteren ikke har en klar agenda er hun selvsagt mer enn klar for å ta over styringen selv. Man er ikke en eldre lederhoppe for ingenting, må vite!

 

Høsten 2015 ble Leetah vist på utstilling, 20 år gammel og med sin sønn Mykleby Ferrari ved fot. Dommerne var så imponert over hennes fysikk, gemytt og bevegelser at vi fikk ta med både 1. premie og utmerkelsen «Dagens hest» hjem. Spesielt morsomt når hun er av eget oppdrett! 

 

Sist, men ikke minst må nevnes at Leetah har en spesiell historie. Hun er født her på gården i 1995, og er datter av min hjertevenn og barneponni gjennom mange år, welshponnien Roseisle Catriona. Det var mange glade stunder sammen med de to frem til egen skolegang stod for tur, og Leetah ble solgt som 2-åring. Stor var derfor gleden i 2014, da jeg klarte å spore opp Leetah, og fikk kjøpe henne tilbake etter 17 år! Og det var ingen tvil; hun kjente igjen både meg, Rogner, sin egen far Miramis, og sin onkel Grim! Det stakk litt i hjertet da hun etter gjenforeningen med dem tydelig fortsatt så etter noen
– jeg er overbevist om at hun så etter sin mor… (som vandret videre for mange år siden, etter et over 32 år langt liv). 

CHICO

Chico

Chico er min personlige arbeids- og guidehest,
min arbeidspartner nummer 1!

 

Av rase er han 1/8 araber og 7/8 quarter, født i Montana (USA) i 2003. Chico ble tildelt meg for innridning i Montana
i 2006, da jeg fikk jobb på ranchen han kommer fra. Til tross for at det var kjærlighet ved første blikk så sa jeg nei til å få han som lønn for jobben den sommeren – jeg kunne jo ikke ta han med til Norge… Veien var lang og tiden like så, men jammen ble det slik at han kom til Norge til slutt! Historien er som tatt ut av en Penny-roman, hvor han mystisk nok var halt den ene gangen han ble forsøkt solgt på auksjon der borte. Etterhvert var studenttilværelsen et tilbakelagt stadium for min del, og i 2012 lot det seg gjøre å endelig kjøpe Chico, og få han til Norge.

 

Det jeg visste da, var at jeg fikk en sunn, sterk hest i sin beste alder, med herlige bevegelser og en personlighet jeg digger. Det kom som en positiv bonus å oppdage det jeg aldri rakk å teste selv i Montana; han har utpreget cow sense! Han «tenner» hver gang vi rir inn til kveget, og han har lett tatt poenget med å speile deres bevegelser for å holde kontroll på enkeltdyr. Chico har også vist seg å være eksepsjonelt god i terrenget. På det jevne er han en ganske forsiktig type, som lett kan være litt redd de ville blomstene i veikanten. Men når vi følger en kvegflokk er ingen hindring for stor! Da nøles det ikke foran bekker, grøfter, skrenter – eller bremses unødig
i kupert terreng!

 

Chico er en mild, sensitiv og snill type, som vet hva han er god på, og hva han ikke synes er hans greie. Likefullt prøver han sistnevnte etter beste evne også, siden det gjør meg så glad… 

KARA

Kara Zerah

Kara er en fullblodsaraber som kom til Rogner i 2016, sannsynligvis som et resultat av at jeg gjentatte ganger har sagt at jeg aldri skal ha araber…

 

Ironisk er det da å erfare at jeg elsker den intense tilstedeværelsen hennes, hjertevarmen og de kattemyke bevegelsene. En karakteristikk jeg har forstått at ofte forbindes med rasen generelt, og som jeg gjenkjenner fra gårdens welsh-araberblandinger også.

 

Født i 2005 som hun er, og etter mange forskjellige hjem, så har hun noen vaner vi jobber med å bryte. Blant annet hennes forståelse av at «stå i ro» betyr «slå av hjernen og hopp opp og ned på stedet til du får gå igjen». Kara er alle sted på skalaen fra totalt sjenkel- og signaldøv i enkelte tilfeller, til superlydig og lynkjapp i reaksjonene ved andre anledninger.

 

Hun er utpreget smart, flink sosialt, dønn trygg på omgivelsene og på folk, kontaktsøkende og kjærlig – og hun elsker flokken sin intenst! Litt vel intenst til tider, for det virker som hun tror hun aldri skal se de andre igjen hver gang flokken skiller lag. Kara er min personlige arbeidshest nummer 2 etter Chico, og brukes ikke til gjester. Selv om hun har vært guidehest på flere turer gjennom sommer og høst 2017, og viste imponerende energi, turglede og mot, så trenger hun mer trening før hun er klar for å håndtere alle gårdens oppgaver. Det er eksempelvis litt ekstra utfordring å holde kvegflokken rolig fra ryggen på en hest som galopperer på stedet… Like fullt er det åpenbart at Kara med sin spenst og hurtighet vil bli en helt fantastisk arbeidshest når vi får finslipt samarbeidet vårt. 

VIKRAM

Mykleby Vikram

Vikram er Selmas sønn, en fjording født her på gården i 2013, som så langt lever opp til navnet sitt; «en som er klok, modig, sterk og seiersrik».

 

Han bedriver fortsatt litt i overkant mange ungheststreker til å fremstå som «klok», og har ikke rukket å hente hjem så mange seire enda, men at det lover godt er det ingen tvil om! Det ble faktisk synlig allerede i hans første levedøgn, derav navnevalget. Han klarte nemlig ikke å bøye nok i nakken til å drikke av sin mor på 25 timer etter fødselen…! Midt i stor oppstandelse og brennhet telefonlinje til veterinæren så spankulerte det rundt et stolt lite fjordingføll som ikke skulle ha verken hjelp eller geitemelk, ellers takk! Han klarte det (selv ja!) etter alle disse timene, og har vokst til å bli en høyreist, vakker og atletisk fjording.

 

Vikram er fantastisk i terrenget, etter en sommer i Jotunheimen med andre unghingster. Han elsker mennesker og oppmerksomhet, og finner stadig nye måter for å få den. Det gjelder å rappe ting, bære dem rundt, tygge på dem og riste dem. Her gjelder det å passe på børster, votter, regnjakker og salvesker! Denne hesten er et oppkomme av virketrang og tiltakslyst, og har allerede kartlagt store deler av eiendommen som løshest, både med sal, sele og reinsdyr på ryggen. Sistnevnte spiste han selvsagt en bit av, i et ubevoktet øyeblikk(!).

 

Vinteren 2016 var han mer enn klar for å begynne sin karriere som gårdsarbeider, så plutselig var vi i gang med innridning! Og her gjelder det å mate på med nye og spennende oppgaver, for å holde hans raske hjerne fokusert! Første økt var hovedfokuset (hans) å fortære alle løse stropper på westernsalen, så det har gått raskt fremover: Allerede 7. gang med rytter på ryggen var han med og sortere kveg, og blokkerte den store Angusoksen «Svarte-Per» som den mest naturlige ting i verden! Dette tegner til å bli en hest langt utenom det vanlige! 

VIOLA

Mykleby Viola

Viola er datter av Carmen (Selmas søster), med samme far (Ronnjo) som Vikram, og også født her på gården i 2013.

 

Søt som en liten blomst og med sitt milde uttrykk er Viola på mange måter sin bror Vikrams rake motsetning. Hun er akkurat like folkekjær, og tror på samme måte som Vikram at viftende armer og «ha deg vekk!» bare er en form av å spille kostbar. Det er da åpenbart at alle elsker fjordinger og ikke kan få nok av dem!? Viola er et oppkomme av energi, men uten bøllefaktoren hennes bror lyser av. Hun er snill og god, og tegner til å bli sin mor (Mykleby Carmen) opp av dage. Carmen var en helt fantastisk turhest, med enorm arbeidsvilje, masse energi og en utrolig søt, folkekjær og samarbeidsvillig personlighet.

 

Viola er i skrivende stund under innridning. Også her minner hun ikke så rent lite om sin mor, der hun bytter på å sprade og å danse rundt i rundpaddock og longeline, med trompetnese og høy hale. Mer araber enn araberen selv så kreves det litt tålmodighet for å lande alle fire beina på bakken samtidig.
Da er det godt å minnes Carmen i sine glade unghestdager,
og hvor raskt etter innridningen hun ble en super arbeidshest som kunne brukes av både nybegynnere og erfarne. 

TINDRA

Mykleby Fjelltindra

Tindra er Liljas datter, etter den flotte dølahingsten Borktind. Hun er født på Rogner i 2014. Fra dag én har det vært noe spesielt med henne. Ikke bare hennes spesielle nyanse av den borkete fargen og de blå øynene, men hun er en uvanlig kombinasjon av ekstremt sensitiv, distansert og sky.

 

Uvanlig nok var hun aldri interessert i å leke som føll, men oppførte seg i stedet som en voksen hest i miniutgave. Og folk var hun minimalt interessert i å ha noe med å gjøre. Som føll har Tindra vært med mor Lilja på utallige turer og oppgaver, med sau, kveg, på reinsdyrjakt og overnattingsturer. Hun har utviklet seg til å bli rene fjellgeita i terrenget, og er usedvanlig trygg på alle slags typer terreng, vær og forhold. Temmingen og normal håndtering har det derimot vært mye ekstra jobb med, da hun alltid har ønsket å holde noen meters avstand,
og ikke har hatt noe ønske om å bli tatt på.

 

Grime, leiing, børsting, hovstell og nødvendigheter som mikrochip, vaksiner og ormkurer har i tur og orden krevd maksimalt av kløkt og timing. Teknikker og tips jeg før bare har lest om og aldri behøvd i praksis har blitt gull verdt, og denne hesten har lært meg utrolig mye! Målet har vært å lære henne alle disse nødvendighetene på en måte så det går lettere for hver gang, og så hun opplever treningen som rolig, forståelig og tillitsbyggende. Jeg har ønsket å stimulere hennes nysgjerrighet på mennesker og få henne til å oppdage glede ved tingene vi gjør sammen. Derfor oppleves det ekstra stort når vi nå er midt i innridningsprosessen, og hun viser ekstraordinær tillit og motivasjon. Fra det totalt uinteresserte føllet det var et treningsprosjekt å få grime på, til den søte unghesten som nå kommer meg i møte og putter hodet tillitsfullt i armene mine har det virkelig skjedd noe! Grensen for hva hun tåler blir større for hver dag, og jeg tror hun kan komme til å bli en av de tryggeste og mest lettridde av alle hestene når innridningen er ferdig! 

FAUN

PRECIOUS SMOKIN LADY

Gulli er med sin gylne farge og mørke man en slående vakker quarterdame født i 2008. Hennes veldig passende egentlige navn er Precious Smokin Lady. Gulli kom til Rogner senhøstes 2018, og har fått god tid til å venne seg til det myldrende gårdslivet og sin nye flokk. De nye arbeidsoppgavene har hun tatt på strak arm, der hun selvsikkert vandrer rett inn i tallrike saue- og kvegflokker, helt uaffisert av å være omgitt av 200 løpende sauebjeller, eller 50 kyr som er større enn henne selv. 

 

Gulli er stort sett en tøff og selvsikker dame, og dukker det opp en situasjon hun er usikker på, så spiller hun tøff etter beste evne da også. Dette har ført til at hun har brukt litt tid på å finne plassen sin i rangordningen i Rognerflokken. Som den damen med solid bein i nesa hun er, vet hun å si NEI når hun mener at en forespørsel fra meg (eller en av de andre hestene) ikke passer henne. Likevel er det ikke mye lirking som skal til, så er svaret “okay da”. Og da er hun så sensitiv, sterk og velbygd at de fleste manøvre går som en drøm! 

 

Gulli kommer fra både en oppdretter og en tidligere eier som er superflinke med god og trygg håndtering og oppdragelse av hest, og som trener etter samme filosofi som jeg gjør selv. Det er derfor veldig interessant (men ikke overraskende) å erfare at det er vanskeligere å “nå inn” til henne, enn til andre hester jeg har trent, som ikke har blitt trent på samme viset tidligere. Gulli kan alle øvelsene (i rundpaddock) jeg vanligvis bruker for å oppnå respekt, tillit og god kommunikasjon med nye hester, og utfører dem med glans. Men det er lett å merke at forholdet mellom oss har vokst lite på de samme øvelsene som tar meg langt med andre hester. Det er akkurat som de hestene som ikke har vært igjennom disse øvelsene tidligere sier “wow, jeg kan kommunisere med dette mennesket, hun forstår meg!”, mens Gulli forventer såpass. Her må det mer til for å imponere henne, og få henne til å føle at vi hører sammen, og at jeg er en å lene seg på i usikre stunder. Det har derfor føltes riktig å ta seg god tid med henne, ikke terpe gamle øvelser på bakken i så stor grad, men heller bruke enhver hverdagslig liten situasjon som dukker opp, som en god mulighet til å vise henne at vi kan “snakke” oss igjennom to ulike ideer (hennes og min), og finne en god felles vei. 

 

Gulli er uten tvil kvikk i hodet, har en sterk integritet, og masse vilje. Det blir veldig spennende å utvikle seg videre med henne, for jeg er helt overbevist om at når hun først gir meg tilliten sin fullt og helt, så vil hun gå igjennom ild og vann for meg! 

FERRARI

Mykleby Ferrari del Cielo

Ferrari er Leetahs sportsponnisønn født på Rogner i 2015. Faren er andalusieren Anador, og Ferrari ser ut til å ha arvet både sin fars påfallende kloke utstråling, og sin mors integritet. Her lyser det av styrke og god selvfølelse på lang vei!

 

Ferrari er fortsatt hingst, og ønsket er å beholde ham slik.
Han har fantastiske ponnier bak seg på morssiden; folkekjære, samarbeidsvillige, hjertevarme, energiske, atletiske, allsidige og eksteriørmessig flotte, så det er min drøm at han i fremtiden kan stå til tjeneste i sportsponniavlen. Vi har et stykke igjen dit, siden det skal trenes en hel del før vi kan stille på hingstekåring, men han oppnådde lovord både som føll og gode karakterer på åringsutstilling i 2016.

 

Viktigst dog – han er letthåndterlig, og sosialt flink både med folk og de andre hestene. Han lærer også uhyre raskt, og er sterk og velbalansert, så drømmen om en suveren arbeids-
og guidehest til eget bruk ser ut til å gå i oppfyllelse! 

MIRAMIS

Mykleby Miramis

Miramis er sportsponni (halvt welsh, halvt araber), født på gården av Viltania i 1993, og helbror til min øyensten Grim. Miramis tilhører min søster Pauline, og lever nå et behagelig halvpensjonistliv på Rogner.

 

Tidligere har han også vært med høyt og lavt på alt som skjer på gården, men nå føles det riktig at han slipper å være med på de lengste turene og tyngste takene. Som resten av slekta er han søt, varm og morsom. Han er nok den mest forsiktige av dem (sammenlignet med mor Viltania, bror Grim, datter Leetah og barnebarn Ferrari), like fullt har han vært en stødig og suveren brukshest!

 

Miramis var hingst til han var to år, har to avkom med Sølvi (deriblant den kårede sportsponnihingsten Mykleby Sølvmir) og ett med Catriona (Leetah). 

UDINA

Udina

Udina har tatt på seg rollen som hele flokkens «mor»;
den gamle lederhoppa av soleklart høyest rang.

 

Hun er en nordsvensk brukshest, og begynner nå å bli en eldre dame. Hun har gode bevegelser og er flink i terrenget, men født i 1997 som hun er, så begynner alderen å merkes, og hun er nå å regne som pensjonist. Udina er godt premiert i Sverige før hun ble importert til Norge som avlshoppe. Vi kjøpte henne i 2013, og ble kjent med en dame som er stødig, rolig og uredd, men som har mange egne ideer og ikke er verdens mest tålmodige. Pensjonisttilværelsen ser imidlertid ut til å passe henne godt, og hun vandrer nå rundt her som en søt og avslappet eldre dame.

 

Udina har mange avkom før hun kom til oss, og ble faktisk kjøpt hit sammen med sin sønn Patriot. Her har hun i tillegg fått ett avkom, Patriots helbror Mykleby Faun. 

SILKE

Silke

Silke er en morsom liten skrue, og må nesten kunne kalles gårdens maskot.

 

Bitteliten og lodden som hun er, tasser hun rundt innimellom de andre og driver med sine Shetlandsponni-ting. Hun er født i 2010, og tilhører min søster Victoria. Ut fra den store, runde magen og de bittesmå beina skulle man kanskje tro at hun er en rolig liten type, men den som galopperer runde på runde med kontinuerlig bukking og bakutspark i flere minutter etter at alle de andre hestene har gitt seg, det er Silke!

 

Når den knappen først er trykket inn, da tar det visst litt tid å finne av-knappen! 

GRIM

Mykleby Grim

Sportsponnien Grim (1994–2016) var min spesielle hjertevenn og partner in crime fra barndommen av, og til langt inn i voksen alder.

 

Halvt welshponni, halvt araber, sønn av Viltania. En sjarmerende, glad, høyenergisk gutt med stor utstråling, som hele sitt liv tok løping på største alvor. Helst så fort som overhodet mulig. Verdens snilleste hest, som gjorde alt for meg, samtidig som han ikke klarte å motstå fristelsen til å erte meg når anledningen bød seg heller. Grim er hesten som har fått prøve gud vet hvor mange ulike treningsfilosofier, øvelser og teknikker, og all ære til han for tålmodigheten han har utvist gjennom denne læringsprosessen min. Det er ingen tvil om at han er min læremester nummer 1 på hestefronten!

 

Som ung hingst er minnene først og fremst preget av mye tempo og energi, og utallige ufrivillige løpeturer mellom luftegård og stall, hengende enten i grima eller bakerst i leietauet, fast bestemt på å ikke slippe taket… Heldigvis fikk jeg etterhvert lære en treningsfilosofi og noen tilhørende «teknikker» som gjorde omgangsformen vår tryggere og morsommere for begge parter. Særlig på grunn av kontrasten, var det et stort øyeblikk da jeg flere år etter innridningen oppdaget at Grim ønsket å følge meg også uten grime og tau… Vi hadde utrolig mye moro opp igjennom årene, og maken til allsidig hest skal man lete lenge etter! Super i terrenget, elsket å hoppe, flink med sau og kveg, trakk skiløpere på galopptur
– lista er lang.

 

Det var i bunn og grunn sammen med han ideen om Rogner RideEventyr ble født, mens vi fartet høyt og lavt med venner og kjente på teltturer, seterturer og etterhvert også reinsjakt fra hesteryggen. Det aller morsomste var imidlertid treningen og samværet som bare gikk på samspillet og kommunikasjonen oss i mellom. Som min eneste hest i mange år hadde vi god tid til å utforske dette, og han var med meg i mange av studentårene på Ås også. Innimellom ridetimer, litt småstevner og utflukter, så utforsket vi bakkearbeid og ridning uten utstyr.

 

Det står fortsatt for meg som en av de største hesteopplevelsene noensinne da jeg en dag i 2009 på ridebanen på Ås følte at «nå er vi så på nett at jeg bare kan ta av alt utstyret». Følelsen av å sette seg opp, sette han i bevegelse, styre han rundt nærmest bare ved tanken, øke til trav, og deretter galopp…helt ubeskrivelig! 

CARMEN

Mykleby Carmen

Fjordingen Carmen (1998–2013) var også en av de selvoppdrettede hestene på gården. En herlig, sjarmerende og søt dame, som var glad i mennesker og kos. I motsetning til sin søster Selma hadde hun ikke et stort behov for å teste grenser til enhver tid, og ble derfor en høyt verdsatt hest blant venner og gjester på gården.

 

Samarbeidsvillig, vennlig, kontaktsøkende og varm, og like morsom å ri for erfarne som trygg for nybegynnere. Hun var også den perfekte turhest, som sammen med Grim dannet mye av grunnlaget for Rogner RideEventyr, i form av utforsking av terreng, turer og konsepter sammen med gode ridevenner.

 

Carmen var hesten som viste meg hvor viktig det er at en god langturhest evner å ta vare på seg selv. Det høres ut som en selvfølge, men erfaringsmessig så er det ikke slik at alle hester vet å benytte enhver gressepause til å spise effektivt, enhver bekk til å drikke når det er mulig, og øvrige pauser til å hvile - Carmen gjorde alle de nevnte, og kom ved flere anledninger og la seg ved siden av oss i lunsjpausene på tur, etter å ha gresset seg mett! Carmen ble mor til Viola, som ser ut til å bli sin mor opp av dage. 

DIABLO

Mykleby Diablo

Diablo (1999–2013) var sønn av barneponnien vår, Sølvi. Kongen av verden og den ubestridte hersker i hesteflokken, til en sånn grad at han faktisk endte opp med å måtte gå alene.

 

Det ble nye sår, hevelser og skader på de andre hestene daglig den tiden vi prøvde å ha dem sammen. Det er heller ikke få eller små hester han har jaget over og gjennom gjerder i sin tid. Med et mankemål på rett rundt 115 cm og et ego som ikke ville fått plass i en lagerhall engang, så var mismatchen mellom størrelse og tiltenkt bruksområde (barneponni!) rimelig åpenbar…

 

Diablo forble dermed på Rogner, og ble min arbeidshest nummer to, etter Grim. En slags nødløsning i utgangspunktet (noe måtte han jo brukes til), men jammen viste han seg å imponere! Han var rett og slett laget av jern, både fysisk og mentalt! Jeg minnes fortsatt følelsen av å sitte på han og se opp på avlsoksen på 1300 kg – som Diablo uten å nøle plantet tennene i låret på!

 

Rideøktene var forøvrig preget av mye fart og spenning, og Diablo var ikke en hest for slitne dager. Derfor ble veterinæren tilkalt første gang sommeren 2012, da han flere treningsøkter på rad bare gjorde som han fikk beskjed om. Det føltes unektelig merkelig å besvare veterinærens spørsmål «Hva er galt med hesten din?» med «Han er snill og gjør bare som jeg ber om…». Dessverre viste bekymringen seg å være riktig, da han etter flere undersøkelser over de neste månedene ble diagnostisert med kreft. Visstnok ikke så uvanlig på vallaker som har vært klapphingst, som han var. Hans intensitet og sterke personlighet etterlot seg et stort hull da han måtte avlives i 2013. 

GAMLE_HELTER

GAMLE HELTER

Savnet, men ikke glemt

Dokka

Dokka (1984–2011) var min mors første hest etter at mine foreldre flyttet til gården i 1985. En døl som var snill som dagen var lang, den ubestridte flokkleder og sjef for de andre hestene, rolig og sindig. Dokka fikk flere avkom på gården, og morsomt nok har ett av dem, hingsten Mykleby Trym, blitt kåret og senere fått kåret både sønn (Myklar) og to sønnesønner (Espesetborken og Espesetblåen) etter seg. 

 

​

Roseisle Catriona

Welshponnien Catriona (1974–2006) var min hjertevenn og barneponni fra hun kom til gården i 1991 til hun vandret videre, 32 år gammel. En morsom liten sprinter som alltid gjorde sitt beste, elsket å løpe, og elsket å vinne over de andre hestene. Jage sau og ku var også en favoritt, og hun hoppet som en gud. Minnene og historiene er mange, fra rideturer med og uten sal, forlengs og baklengs, i damesal, stående oppå salen eller hengende bak på ski. Svømmeturer, bålturer, hytteturer og fjellturer. – Hun var rett og slett en fantastisk barneponni! Catriona har to hopper etter seg fra tiden hos oss, Mykleby Carina, som ble solgt, og Mykleby Miss Leetah, som nå er kjøpt tilbake. 

 

​

Sølvi

Welshponnien Sølvi (1977–2003) huskes med både varme og en slags skrekkblandet fryd. Hun var søt og sjarmerende å være sammen med, snill som bare det. Inntil du satte deg opp… Her hadde hun et arsenal av morsomme triks, som innbefattet å løpe ut, bukke, rulle seg (med rytter ja) – eller rett og slett bare gjøre kort prosess og slenge rytteren av. En ting er i hvert fall sikkert; kom du gjennom barneponniårene med Sølvi uten å bli vettskremt (eventuelt lærte deg hvordan du skulle forsere den uunngåelige redselen), så var det mye som ikke fremstod så skummelt etterpå. Og fra vi (alle tre søstrene) lærte å oppnå en viss kontroll, er det også et vell av gode turminner med Sølvi og de andre ponniene. Sølvi var mor til flere fine avkom, har en hingst (Mykleby Sølvmir)
i sportsponniavlen etter seg, og var mor til
legendariske Diablo. 

 

​

Krystel

Fjordingen Krystel (1984–2001) var en av våre første hester på Rogner, som har gitt utallige gode turminner gjennom mange år. Hun hadde litt vanskelig for å tilpasse seg rangordningen og flokklivet med de andre hestene til tider, men var lettridd og morsom, lett å ri for nybegynnere, og morsom for erfarne ryttere også. Krystel var en fjording med gode utstillingsresultater, gode bevegelser og supre bruksegenskaper. Noe hun har gitt i arv til mange avkom opp gjennom årene på Rogner, deriblant Carmen og Selma. 

 

​

Viltania

Welshponnien Viltania (1983–2000) var søt og snill som dagen er lang, og var gjennom sine år på gården en god turkompanjong for både oss søstrene og våre venner. Med sin store kropp, lange neserygg, lange bein og padlende gange kunne man nesten mistenke en viss innblanding av elg. Like fullt var hun behagelig å ri, arbeidsvillig, og en smule distre på en søt måte. Hun var liksom litt på sin egen planet, som åpenbart var et fint og hyggelig sted. Viltania var mystisk nok veldig godt premiert, og har avlet nydelige avkom, både personlighets-, eksteriør- og bruksmessig. Mykleby Michelle fra 1992 ble solgt, mens hennes sønner Miramis og Grim har vært høyt skattede gårdshester her hele sine liv. 

bottom of page